23.april. En torsdag. Merk dere dagen. Solen sto høyt og det var årets varmeste dag. Våren er ankommet! Så vi pakket fiskebagen og tok med oss engangs-grillen. Hamburger a-la brenne sto på menyen. Herlig.

Vi kom oss ut til Nordlie-bukta, som vi kaller den. Det er der nordlie har sitt sommerhus og har lagt igjen pengene sine fra alle fallskjermene han har fått, ett nydelig hus!

Dagens gjest er da min samboer, anna-marie, alias "annie the monster fischhher"! A-m har kjøpt seg ny fiskestang, har den berømte fiske-feberen innhentet henne også?:)

Vi rigger oss til, a-m har klokketro på den samme plassen hvor storbæk tok ørreten sist. Håvard hadde tydeligvis fått inn noe på radaren, og forsvinner bortover vikene. Undertegnende har vel egentlig ikke den helt store troa. Etter en halvtime får vi besøk av rune og lene, det betyr enda større sjanse for fisk. Det tar ikke lang td før a-m har en fisk som følger sluken inn...dette var alt hun trengte:) nå kaster hun desperat på den samme plassen gang på gang....DER, der bet det...!! JEG HAR FISK, JEG HAR FISK!! Jeg snur meg og ser at det henger en pen ørret som spreller i lufta!! Annie har endelig lyktes! Gratulerer så mye! Resten av kvelden går med til å nyte deilig fske i vårsola og grilling - herlig! Jeg takker for en fin tur og ser fram til nye:)

nb! beklager forsinkelse på inlegg, bare litt startproblemer bloggen:)
Hilsen fra Brenne:)

Å, for en jubel!

Ventetida er over. Krisen er overstått. Skeptikerne kan pakke sammen og dra dit peppern gror!

Har det egentlig vært noen tvil? Endelig viste tålmodigheten seg å seire!

Det viste seg å være et tegn da Simen hadde ruggen på, men glapp. Ikke uventet at årets største fisk glipper. Antakelig var det panikken og kneskjelva som ga utslag da fisken, noe overraskende valgte å gå på limpinnen!

Vi fortsatte i samme driv og tempo, noe som skulle vise seg å være et genialt trekk.

Etter nærmere 4 timer med fiske uten snev av fiskebett, med unntak av den omtalte "haien" som valgte å leve, skjer det saker...

Plutselig hogger det til i stanga, på det som minst måtte være kast nr. 200.

Følelsen som farer rundt i kroppen er en blanding mellom spenning, overivrighet, glede, "endelig", "JAAAAAAAAAAAAAAAAAA", "fytti helsikke". Jeg var nok i en vanvittig rus ettersom jeg ikke husker at jeg i et stort og vanvittig gledesbrøl roper jeg til Simen at jeg troligvis har fisk på (noe som ikke var garantert sjøl om det kjentes tyngre ut enn vanlig. Les: fiske seg fast).

Jeg prøver å hale inn fisken, mens jeg i hvitøyet registrerer og observerer at Varteigs store sønn i en voldsom bevegelse kaster fra seg stanga, og tar fatt på de omtrent 40 meterne med steinur og vanskelig terreng. Jeg hører han roper et eller annet, men er i min egen verden, og før jeg vet ordet av det er sjøørreten i lufta og spreller. Da våkner jeg opp av transen og hører mr. Burning: "Få'n på land! Få'n på land!"

Resten av kvelden var ren lykke.

Ps! Sluggeren veide 8 hekto...

Vi prøver igjen...

Fiskeværet er i anmarsj!
Sola står høyere på himmelen og varmer opp vannet, slik at det simpelthen koker av fisk som er lystne på våre sluker og børstemarker.
Etter flere NESTEN-turer, der det ikke har stått på mot og vilje, har vi virkelig trua i dag!
Bilder, veiing og måling av fangst kommer vi tilbake til senere...